I arbeidet med en helt annen bok - utgitt i februar 1995 - med tittel "Sjøoffiser og Samfunnsbygger" - dukket det stadig opp navn og steder med tilknytning til menigheten. Til en viss grad kunne jeg gjennom skipsloggene følge menighetens utbredelse. Der orlogsfartøyene kom til havn, der kom nye "venner" til. Særlig påtagelig var dette gjennom nøytralitetsvernet under Den første verdenskrig 1914-18, da flere av menighetens brødre tjenestegjorde til sjøs i drøye fire år og seilte langs hele norskekysten. I mang en lokalavis fra den gang kan en f.eks. lese annonser om at marineløytnant Elias Aslaksen prediker... Theodor Ellefsen taler.. Johan O. Smith taler på Fram lokale... Tannlege Aksel Smith taler ved de evangeliske møter...

Og talte gjorde de, ofte med så stor kraft og språkbruk at det ble saftige avisoppslag ut av det.

Jeg har fulgt menigheten som journalist i fjorten år. I løpet av den tiden har jeg lært å sette pris på mange av vennene, ikke minst ledere som Aksel J. Smith og Sigurd Bratlie. De lever som de preker, det er en ærlighet i livets forhold jeg bare kan beundre. Fra barndommen og unge år har jeg også minner om Elias Aslaksen, som tidvis besøkte min bestefar. En samling kort og brev bestefar hadde tatt vare på, har bidratt til at arbeidet med boken har gått lettere enn jeg kunne frykte. Og jeg føler at fortiden er blitt mer levende fordi så mange ting heldigvis var skrevet og nedtegnet.

Det var mangelen på en samlet fremstilling av menigheten som satte meg på tanken om å skrive en bok. Å lete etter noe skriftlig om menigheten gir få resultater, med unntak av avisartikler. Historien, troen og hverdagslivet er det derimot nesten intet skrevet om. I første rekke var det menighetens historie og fremvekst som fascinerte meg, men etterhvert har interessen for dagens menighet og menneskene som utgjør den, kommet i forgrunnen.

I forarbeidet til denne boken har jeg reist nær sagt kloden over og besøkt menigheter og familier i en rekke forskjellige land og ulike kulturer. Stilt allverdens vanskelige og enkle spørsmål, notert svarene og sammenlignet. Rundt 850 intervjuer og samtaler er det blitt, pluss de mange observasjoner som ellers er gjort. Drøye 40 av dem er intervjuer med folk som er gått ut av menigheten, både barn som vokste opp i den, og voksne som forsvant under den kraftig vekkelsesperioden som startet i 1991 og som tok av for fullt ved inngangen til året 1992.

Boken er ingen vitenskapelig eller kirkehistorisk avhandling. Den er først og fremst en journalistisk bok om menigheten uten navn, uten medlemmer, uten ansatte. Den er ganske enkelt en reportasje om en norsk frimenighet som startet i Den norske marine og som bredte seg ut over hele verden.

Det er mange som fortjener takk for bidrag og hjelp. Jeg står i særskilt takknemlighet til Aksel J. Smith som i flere år har loset meg gjennom menighetens historie og trosspørsmål, og hvis vennskap, visdom og humor jeg ikke ville ha vært foruten. Likeledes til flere av menighetens ledere som har bistått meg på alle måter. Ikke minst er jeg dypt takknemlig for hvordan jeg er blitt mottatt og hjulpet på alle mulige måter av vennene over hele verden, og jeg har mange gode minner fra mangt et besøk og fra mennesker jeg møtte. Likeledes en anerkjennelse til menigheten på Horten, som jeg alltid tenker på med glede og som jeg føler jeg har et helt spesielt forhold til. En særlig takk til dr. philos. Lowell D. Streiker, anerkjent ekspert på kulter og sekter og tidligere direktør for Freedom Counseling Center i California, som har stilt forskningsresultater om sekter og Smiths venner til rådighet.

Uten all denne hjelp hadde boken neppe blitt ferdig i år.

Jeg har underveis hatt to arbeidstitler. Den første - Et livskraftig Broderskap - er identisk med titlen på en artikkel i hortensavisen Gjengangeren for mange år siden og er en både god og korrekt betegnelse på en menighet i konstant vekst. Jeg har allikevel valgt arbeidstittel nummer to - Korsets Vei - fordi det er det alt egentlig handler om.

Historien som fortelles er først og fremst myntet på den som vil vite mer om hvordan en bitte liten venneflokk fra Marinen har vokst seg til en stor menighet. Men leseren bør ha i mente at fortellingen er skrevet av en utenforstående journalist. Så skulle noen mene at fortellingen ikke går nok i dybden når det gjelder åndelige spørsmål og teologiske avveininger, er det helt korrekt observert. Det har aldri vært min intensjon.

Kjell Arne Bratli
Horten, i november 1995

VENNENE

Egentlig er den navnløs, menigheten de fleste kjenner som Smiths venner. Selv kaller de seg bare menigheten eller vennene. Når det gjelder stevnestedet på Brunstad i Stokke, brukes begrepet Den kristelige menighet på Brunstad, i og med at menigheten der måtte ha et registreringsnavn på grunndokumentene. Også Menigheten Kristi legeme har vært brukt, noe som henspeiler på det åndelige begrep der Kristus er hodet og menigheten er legemet. Men vennene avfinner seg med at de kalles Smiths venner etter grunnleggeren, Johan Oscar Smith.

Navnet Smith kom inn i familien ved Johans far, Christian Johansen, sønn av tømmermann og byggmester Johan Christiansen i Fredrikstad. Dette var den tidlige utvandringens tid, og den unge Christian hadde tenkt å ta veien over havene til Oceania (Australia og New Zealand) og tok da tilleggsnavnet Smith. Slikt var ikke noe uvanlig den gangen. Det fortelles at han ikke rakk båten da han skulle reise, og således ble i Norge, men dette finnes ikke omtalt i noe skriftlig materiale. Vi vet imidlertid at han ble opptatt som elev (lærling) ved artilleri-underoffisersskolen i Fredrikstad i 1860, der han avla eksamen i 1865, nitten og et halvt år gammel.

Utenfor Norge er menigheten i tillegg til vennene eller samfunnet blant annet kjent som De norske brødre, Den norske bevegelse eller bare T'he Church (USA og Canada).

Menigheten er i Norge ikke registrert som trossamfunn, og gar saledes glipp av de tilskuddsordningen som finnes. Menigheten har fra begynnelsen av ene og alene organisert seg på åndelig (nytestamentlig) vis, og har ingen fast organisasjon. Tvert om er det hele løst strukturert, selv om det siden 1993 finnes et regelverk som er knyttet til stevnestedet Brunstad, og som en del av menighetene knytter seg opp mot. Det finnes ikke medlemsopptegnelser eller medlemskontingent, og vennene står dermed ganske fjernt fra enhver organisatorisk sammenligning med andre kristne organisasjoner eller andre medlemsforeninger. Midt i denne mangel på organisasjon er det allikevel imponerende hvilken tett og nær kontakt de enkelte menigheter har med hverandre, både innenfor hvert enkelt land og landene imellom. Et meget høyt antall venner utenfor Norge har lært seg norsk, noe som spøkefullt har ført til at norsk kalles menighetens språk og som selvsagt gjør det lettere å vedlikeholde nær kontakt. Motsatt har svært mange norske brødre og søstre lært seg forskjellige språk, og det er forholdsvis vanlig å ta seg arbeid i utlandet og kortere eller lengre tid bo sammen med vennene der. Som utlendinger gjør det i Norge. Vennene treffes ofte på stevner eller reiser til hverandres møter, og en del reiser rundt og evangeliserer. Viktigst for kontakten er uansett den direkte kontakt personer imellom, dernest kommer menighetens skrifter og traktater, samt bladet Skjulte Skatter og lydkassetter fra stevner og møter.

Menigheten har imidlertid ingen lønnede predikanter eller ledere. Faktisk er den eneste fast ansatte en vaktmester på stevnestedet Brunstad mens alle andre har sitt eget arbeid å passe. Tjenesten i menigheten er frivillig og ulønnet, men reiseutgifter dekkes, enten av den menigheten som har invitert eller en felles evangeliekasse. Noen form for fortjenestemulighet eksisterer det ikke for dem som reiser rundt for menigheten. Tvert om er det nok langt mer vanlig at man bruker av egen pung under slike reiser.

Inntekter til bruk for bygging og utbygging av lokaler, vedlikehold, evangelisering og misjonsvirksomhet kommer fra kollekt under møter. Slik kollekt skjer både i hver enkelt menighet og ved sentrale stevner. Kollekt har allikevel ingen fast plass i den forstand at den ligner på tiende. Kollekten er frivillig, den skal gis med glede og folk gir etter hva de har råd til. Kollekten har alltid et formål, slik at hver enkelt vet hva de gir til. Det opplyses hvor mye som er kommet inn, og det er forholdsvis enkelt å ha innsyn i hva penger går til og at det er under kontroll. Men de færreste spør om innsyn, Smiths venner er en menighet der de i imponerende grad stoler på hverandre. Historisk har det vært en viss tilbakeholdenhet med kollekter, i og med at menigheten synes aldri å ha vært interessert i å samle seg økonomisk overskudd. Dermed tas det bare opp kollekt til de formål som trenger tilførsel av midler. Tidvis er det mange store og krevende oppgaver det samles inn til, som når det gjelder utbygging av stevnesteder eller lokaler (menighetshus).

Pengekrevende er også menighetens konstante og videre vekst i Øst-Europa, Asia, Afrika og Sør-Amerika. Dette har vært særlig merkbart i Øst-Europa etter Sovjetunionens fall, der mye bistand gis i land som f.eks. Romania, Ukraina og Russland - fra St. Petersburg til Vladivostok. Kostnadene bæres i etableringsfasen i det alt vesentlige av menighetene i vest, og det er imponerende hvilket hjelpearbeid vennene driver i det skjulte. Dette er et arbeid som vitterlig når frem til dem som trenger det, bl.a. til barnehjem og nødstedte mennesker, og den kanaliseres gjennom venner eller andre i vedkommende land. Slik hjelp er tydelig tosidig. Klær, ulltepper, medisiner, mat er ren nødhjelp, men vennene er ogsa verdiskapende ved å bistå med etablering av arbeidsplasser, dugnad for bygging og utbedring av bolighus o.l. I tillegg til deres egen bistand, kommer det til at det kanaliseres annen bistand via vennene, i særlig grad gjennom "Mission Alte Schule" i Tyskland. Dette er hjelp som beløper seg i millioner kroner. Men ingen skal være i tvil om at det er forkynnelsen som er det viktigste for vennene, annen bistand er og blir et nødvendig biprodukt.

Hvor mange mennesker som kan regnes til menigheten på verdensbasis, er intet enkelt regnestykke. Mangel på organisasjon og registrering gjør opptelling vanskelig, og tallene vil variere mellom 25.000 og 35.000, avhengig av tellemetodikk. 25.000 er en nedre grense tall for dem som med sikkerhet kan regnes til menigheten, men ytterlige cirka 10.000 er mennesker som møter eller på en annen måte føler seg i fast kontakt med menigheten. Med unntak av en del øyer i Stillehavet, har Smiths venner nå menigheter, mindre venneflokken, familier og enkeltkontakter i de fleste verdens land.

Det er blitt et livskraftig broderskap, det som startet som en marineunderoffisers omvendelse i Horten i 1898. Smiths venner er såvidt vites den eneste verdensomspennende menighet som har sitt utspring i Norge, og som samler seg med evangeliet som eneste fellesnevner og rettesnor. Utover den organisering som fremgår av evangeliet, eller som er nødvendig for å følge landets lover og regler, har menigheten skydd det de kaller "menneskelige organisering" som pesten.

Å finne annet bakgrunnsmateriale på menneskene som utgjør menigheten, er like vrient som å foreta opptelling. Siden menigheten ikke har noen form for registrering, er det bare en måte å finne ut hva folk har av utdannelse og bakgrunn, nemlig ved å spørre dem. Med unntak av politikere, som det ikke finnes noen av, er det imidlertid et mangfold av utdannelse og yrkesbakgrunn, og vennene skiller seg ikke særlig ut fra samfunnet forøvrig. Akademiske yrker, sykepleiere, snekkere, rørleggere, sjåfører, offiserer, bønder, industriarbeidere, fiskere og fiskeoppdrettere, blomsterdekoratører, leger, butikkekspeditører, tannleger, selgere, selvstendige næringsdrivende, bedriftsledere, entreprenører, lærere, revisorer, atomfysikere, musikere, malere, ingeniører, flygere - alt i en salig blanding. Utdanningsnivået ser med andre ord ut til sånn noenlunde å være omtrent et tverrsnitt av befolkningen ellers.

Det er ikke noe i menighetens lære som gir råd om utdannelse eller utdanningsnivå. Dette er noe den enkelte familie eller person selv får finne ut av. Det er ikke slikt som har betydning i menigheten. Men det ligger nok en viss innebygget karrierebremse i at man "ikke skal søke menneskelig ære", selv om mange venner har nådd til topps innen sine felt.

Vennene holder høyt i hevd det de kaller den sunne lære. De samles om evangeliet, ånden og livet, men folk skal ellers ha full frihet i sitt liv, og både være til gavn for hverandre og for det samfunn de lever i. "Du skal gjøre det du har tro for", er en formel i så måte. Det vil allikevel være klare sosiale grenser for hva den enkelte mener han eller hun kan foreta seg, men forskjellene fra familie til familie og fra land til land er helt klart til stede. Det er ingen felles oppdragelse eller fellesregler som gjør at vennene fremstår som kloningen av hverandre. Tvert om oppleves de som enkeltindivider og helstøpte mennesker som søker å leve slik forbildet Jesus Kristus gjorde. Men samtidig har de alle de menneskelige svakheter, lvster og lengsler vi andre har.

Vennene sammenligner veien til livet med Kristus med det å være et lite barn som lærer å gå: "Barnet stabber seg frem, og ramler. Reiser seg opp igjen og ramler igjen. Reiser seg opp, stabber litt ustøtt fremover, og ramler igjen. Slik fortsetter det. Men barnet vet at det klarer å komme seg fremover, derfor reiser det seg igjen og igjen. Omtrent sånn er det med oss også. Vi vet veien, men ramler mang en gang underveis. Men etterhvert blir vi flinkere og flinkere, og ramler mindre. Men hele tiden løper vi etter det samme mål."

Videre i boken brukes ofte uttrykkene broder, bror eller søster, slik som vennene selv bruker dem. Dette henspeiler på bror og søster i åndelig forstand, og har normalt ingen bæring på det familiemessige.

Når det gjelder språkdrakten, er så godt som alle gammelmodige skrivemåter omgjort til normalt bokmål, med noen små begrensninger. Som kilde for skriftsteder er brukt den bibelutgaven vennene bruker, revidert oversettelse av 1930.

Skjulte Skatters Forlag. ISBN: 82-91305-23-4