| Elias
Aslaksen Under et arbeid med
marinekrigshistorie for seks år siden fant jeg en del materiale om marineløytnant Elias
Aslaksen. Rangeringslisten fra Sjøkrigsskolen i 1910 viste at han var en solid ener i
sitt kull, den beste gjennom skolens historie, og dermed eslet for de øverste stillinger
i Norges forsvar. Blant papirene var skipslogger og dagbøker fra Verdenskrigen 1914-18
som viste hvilken omfattende tjeneste Aslaksen hadde hatt. Likeledes fant jeg en
nedstøvet tale som Sjefen for Sjøforsvaret, viseadmiral Magne Braadland, holdt så sent
som i 1970 for de vernepliktige sjøoffiserer - hvor også Aslaksen er omtalt.
Nasjonalhelten, flygeren og polarfareren Trygve Gran beskriver ham i varme ordelag i sin
selvbiografi, og min gamle nabo som jeg under militær kommando heiste flagg for hver 17.
mai, admiral Landgraff, mintes også sin kullkamerat med den aller største respekt.
Navnet Elias Aslaksen brakte også i erindring historier fra mine egne guttedager da denne
eventyrlige figuren besøkte min bestefar. - Han, sa min bestefar, - er av de største
Guds menn som har levet.
Det var ingen grunn til å tvile på min bestefar, tvert om
var han gjennomført sanndruelig. Men jeg var den gangen mer opptatt av de mange historier
de to gudbenådede og morsomme fortellere kunne komme med, enn av hva slags mann han var.
Jeg ble derfor svært overrasket da jeg så mange år senere fant ham igjen som en som
uten tvil kunne ha nådd helt til topps i Sjøforsvaret, og dermed i det norske samfunn.
Aslaksen, denne morsomme troens gigant og uten tvil gudfryktige og ydmyke mann - kunne det
virkelig være samme person?
Enda mer uvirkelig ble det hele etterhvert som jeg fant mer
ut om ham. Med en bakgrunn fra en velstående middelsklassefamilie og med bestemanneksamen
fra landets ypperste utdannelsesinstitusjon, velger han bort både formue og karriere til
fordel for et liv som til tider måtte fortone seg som et liv, om ikke i fattigdom, så
ihvertfall i meget stor nøysomhet. Og i stedet for sjefskarrieren livnærer han seg på
videreformidling av frimerker, litt bær- og grønnsaksdyrking, matauk gjennom fisking og
bærplukking, underviser på skoler - og tok hva som ellers måtte dukke opp av
forefallende arbeid. Hele sin voldsomme energi satte han inn i å leve et liv korsfestet
med Kristus, ikke som talemåte, men bokstavelig. Hele hans virke ble innenfor rammen av
det han kalte Guds levende menighet, denne navnløse gruppen av mennesker som utgjør
menigheten Smiths Venner. Han var, så langt jeg kan bedømme det, i sannhet den rike mann
som gav bort alt for å følge Herren - kamelen som kom gjennom nåløyet.
Jeg undret meg over hvilken kraft som beveget et så
begavet og sterkt menneske til å gi opp en lysende karriere. For omverdenen måtte det jo
nesten fortone seg som forrykt at han, bestemannen i alt, til de grader skulle oppgi seg
selv. Han hadde jo tydelig en ungdommelig vilterhet i seg, var av lidenskapelig natur,
besatt en lynende intelligens, og hadde en pliktoppfyllenhet og plikttroskap som minnet om
edle helter fra antikkens historie. Hva er det som får slik en mann til å bli Herrens
trofaste kriger - til hver dag å drive selvransakelse, til hver tid på døgnet å bøye
seg under "Guds mektige hånd"" - ja, bøye seg til det selvutslettende?
Der og da bestemte jeg meg for at jeg en dag skulle fortelle historien om Elias Aslaksen.
Enkelt fortalt var det et møte ombord på et krigsfartøy
i rom sjø med kanoneren Johan O. Smith i 1908 som forandret kadett Aslaksens livsbane.
Fra da av var han bare fylt av dette ene: å gjøre Guds vilje. Sammen formet de to i
betydelig grad menighetens grunnvoll, og menigheten slik den i dag fremstår er nesten
utenkelig uten Aslaksens virke. Men det ble allikevel et spørsmål for meg om Aslaksen i
særlig grad og på egen hånd formet menigheten og dens lære, eller om han i det alt
vesentlige mer ble en som utførte hva Johan O. Smith allerede hadde lagt som føring.
Dette er noe av hva jeg har forsøkt å finne ut.
Og hva slags bakgrunn og oppvekst har en person som i mer
seksti år skulle prege - ja nesten plage - norsk kristenliv? For Aslaksens virke gikk
langt utenfor menigheten; han stod sentralt som forkynner i åpne møter i flere tiår, og
han var menighetens fremste stridsmann utad i stridigheter med Statskirken og
Pinsevennene; stridigheter som for utenforstående i en periode på rundt femti år måtte
fortone seg som den reneste religionskrig.
I utgangspunktet trodde jeg at denne boken skulle bli
enklere å drive forundersøkelser på enn hva som var tilfelle med biografien om J.O.
Smith. Jeg tok grundig feil. Det er utrolig hvor godt Elias Aslaksen har utslettet sine
spor, og offentlige registreringer før århundreskiftet er dessverre svært mangelfulle
og ikke særlig omfattende. Han har tydelig ikke vært interessert i sin egen person eller
sin egen persons eller families historie, men har hele tiden levet for dagen og skuet
fremover. Typisk for ham er det at han ingen gravsten ville ha. Det tilhørte det timelige
å stå ved en grav å gråte, mens den åndelige person heller ville ha blikket vendt mot
himmelen.
Arbeidet, det som så fint kalles research, har derfor tatt
ett år lenger enn hva jeg hadde tenkt, og har foruten mang en utenlandsk destinasjon
ført meg på gjengrodde stier over Oppdal til Grønning-gårdene i Norddal, til Ålesund,
Fredriksvern og til Kristiania. Der han ble født for drøyt 110 år siden.
For meg er ringen på en måte sluttet. Oppdagelsen av
Elias Aslaksen i arkivene til de vernepliktige sjøoffiserene førte til boken
"Korset Vei - en fortelling om Smiths Venner", deretter "Seilas mot
Himmelens Kyst" - biografien om Johan Oscar Smith. Og nå avsluttes min historie om
Vennenes historie og deres største forløpere med ham som satte hele bokprosjektet i
gang. Leseren må ha i mente at de to foregående bøkene for en stor del utfyller
historien om Aslaksen. Der vil man finne mange ting som ikke er tatt med her.
KORT OM HANS INNSATS:
Selv om Elias Aslaksen åndet og levet for menigheten
Smiths Venner, må ikke hans samfunnsmessige innsats undervurderes. For det første: hans
personlige innsats til sjøs og i marinen, og det eksempel han satte som vernepliktig
offiser med lengst tjeneste under Den første Verdenskrig. For det annet: hans innsats for
forsvarssaken gjennom bibelsk å begrunne hvorfor kristne både kan og bør gjøre sin
militærtjeneste. I videre forstand førte dette til at han ble en målbærer for at
kristne verdier inkluderer en plikt og troskap overfor det samfunn man lever i. Han ble
med det en betydelig bidragsyter for å skape gode og lovlydige borgere.
Hans største innsats tilhører dog menigheten. Både hva
angår dens utbredelse og hvordan den bevarer sin kurs og lære under stormfulle år. Han
personlige liv er et eksempel for den som vil leve etter Bibelens ord som en sanndru
Kristi etterfølger. Hans redelighet i alle livets forhold er til de grader gjennomført,
og han er her helt på linje med sin "læremester", Johan Oscar Smith. Hva
Aslaksen har betydd for den enkelte i menigheten, rommes hverken i generelle vendinger
eller som ord i en bok. Han var sine venners venn og stilte alltid opp når det som mest
gjaldt - uten motkrav og i kjærlighet. For ham var ingen menneskelig skrøpelighet
fremmed, men målet var å føre mennesker til et liv med Gud. Bare der kunne mennesker
komme til full og sanne hvile. Hans målestokk var alltid kjærligheten.
Foran historiens speil kan en stille både en Sokrates og
en Paulus og se dem i Aslaksens skikkelse - i hans edle sinn. Hva han i sin tid skrev om
J.O. Smith gir også et konturrikt speilbilde av ham selv:
"Hans eneste levende interesse var Kristus og
menigheten, å fylles med all Guds fylde som er i Kristus, å yte mest mulig bidrag til å
fjerne all den synd og ufullkommenhet som henger ved det enkelte lem på Kristi legeme.
Ja, å treffe det rette, det mest fullkomne i alle deler i liv og tjeneste, å få brutt
ned alt som var av Satan og mennesket for å gi rom til all livs fylde. For dette ofret
han alt, for dette var det han våket og bad, og således var alltid rede til å falle inn
som en god Jesu Kristi stridsmann, sanndru, rettferdig, uegennyttig, uten personanseelse,
trofast, med stor forakt for vinning og ære av mennesker, selv om han som en følge derav
kom på kant med så å si alle."
November 1998
Kjell Arne Bratli
* * * * |
 |
