Med Kongen til Fornyet kamp handler om Den norske Marinens fortsatte kamp etter at Kongen og Regjeringen måtte flykte fra Norge 7. juni 1940. Det skulle gå fem år før Kong Haakon VII vendte hjem til sitt folk, da hadde Marinen og Handelsflåten gjort en avgjørende innsats for den allierte krigføring og seier. Her følger et utdrag fra kapitlet: Takket være Handelsflåten.

”Jeg var i Handelsflåten da krigen brøt ut den 9. april 1940. I Atlanteren med M/T Gallia, lastet med bensin på vei til Gøteborg. Fikk ordre om å gå å gå til New York. Hele båten blev malt om til gul og grå. Efter 1 uke gikk vi til Halifax og i konvoi til Portsmouth, England. Var ombord i Gallia i 2 år, båtsmann og hadde på den tiden 24 turer over Atlanteren. Mønstret av i Cardiff og hadde 3 ukers ferie i London. Reiste til Dumbarton, blev utdannet til skytter i Handelsflåten. Spørsmål efter frivillige til en spesialjobb, meldte mig til skøitetrafikken på Norge. På vei til Sørøya utenfor Hammerfest (hvor vi skulle lande 2 agenter) blev vi bombet av et tysk fly, lå 12 døgn på en selvlaget flåte, blev tatt opp et tysk fly og tatt inn til Trondhjem. Efter forfrysninger på flåten, måtte 2 av mannskapet amputere, den ene alle tærne og den andre det ene fotbladet. Sjefen ombord i (skøyten) Frøya var løytnant Magne Braadland, senere viseadmiral. I september blev vi flyttet til Oslo, Akerhus, videre med Monte Rasa til Ålborg, og videre til Tyskland. Marlag og Milag Nord, en engelsk krigsfangeleir, mellem Hamburg og Bremen. Her var vi i 3 år, blev befridd av Montgomeries ørkenrotter 28. april 1945.”

Så kortfattet kan en rapport som omhandler mer en fem år av en omtumlet krigsliv se ut når den føres i pennen av Engebreth Nilsen. Og like korte, og enda kortere er de alle sammen, rapportene fra dem som førte Norges kamp på havet – og som for en god del av sjøfolkene førte liketil inn i fangegården eller kirkegården. (M/T Gallia satte forøvrig tonnasjerekord i å bringe flybensin over Atlanteren).

Gjennom fem år førte Marinen en sjøkrig som det sto stor respekt av. Men vår marine hadde vært dårlig stelt, hadde det ikke vært for Handelsflåten. Uten mannskapene fra Handelsflåten hadde den norske marine ikke kunnet føre krig i større skala med 58 fartøyer, og ganske sikkert blitt redusert til en marginalmarine med kun kystnære bevoktningsoppdrag. Det er, for å si det enkelt, takket være Handelsflåtens folk at Norge kunne seile en orlogsmarine av noen størrelse.

Til Sjøforsvarets skytteravdeling for Handelsflåten (1450 befal og menige) avga Handelsflåten inkludert hvalfangeriene nesten samtlige, og av Marinens 2238 seilende mann (mars 1945) hadde også en betydelig andel sin bakgrunn fra Handelsflåten.

Av et offiserskorps på 983, utgjorde de faste sjøoffiserene kun 103, og de vernepliktige sjøoffiserene 72. Til sammenligning var det 172 utskrevne sjøoffiserer, de langt fleste med styrmanns- eller skipperbakgrunn fra Handelsflåten.

Forholdet var det samme i maskin, Der var det 59 utskrevne maskinoffiserer fra Handelsflåten, 3 vernepliktig og 25 faste. I intendanturen var det 57 utskrevne offiserer mot 1 fast. I spesiell tjeneste 220 utskrevne offiserer, og i SSH 157 utskrevne offiserer. Det er i det hele tatt ikke å ta for hardt i når en sier at ryggraden i Den norske marine kom fra Handelsflåten.

Sjøforsvarets Overkommando sto overfor en nesten uoverstigelig oppgave da den nye Marinen skulle bygges opp i Storbritannia. Og det mest nærliggende personellmessig var å skaffe folk fra Handelsflåten. Her fantes det folk med nødvendig sjømannskap, fra dekks- og maskingutten til chiefen og skipsføreren.

Men det gikk tregt. Tregest til å begynne med, lettere etter hvert som krigsforlisene ble så store at nesten hele besetninger kunne overføres til Marinen. Enkelt var det heller ikke på noe tidspunkt. I begynnelsen var det sogar meget vanskelig. SOK og Nortraship hadde et vanskelig forhold til de ansattes organisasjoner, og sett i ettertid kunne sikkert sakene ha vært løst mer smidig fra Sjøforsvarets side. Sånn sett ble forholdet mellom Handelsflåtens sjøfolk og Sjøforsvarets Overkommando en slags forlengelse av arbeidskampene i 1930-årene. 

Antallet av utdannede skyttere var ikke på langt nær tilstrekkelig til å tilfredsstille behovet for skytterpersonell på Handelsflåtens skip i krigsårene. Ved en gjennomsnittsbesetning pr. fartøy på seks til åtte skyttere dreide det seg om 5-6000 mann i begynnelsen av krigen. Selv etter at Handelsflåten ved mange krigsforlis var redusert til omtrent halvparten av opprinnelige størrelse, trengtes rundt 4000 skyttere ombord på skipene.  Men med de rekrutteringsmuligheter som fantes i en trengt mannskapssituasjon, var det ikke mulig å få antatt og utdannet det tilstrekkelige antall norske skyttere under krigen. SOK anslo våren 1941 behovet for skyttere til Handelsflåten til rundt 1500 mann. Men selv 1500 var mer enn Marinen kunne mønstre alene. I tillegg til personell fra Handelsflåten måtte det hentes sjøfolk, fiskere og hvalfangere som var innrullert i Hæren.

Den avdeling som skulle komme til trenge mest personell fra Handelsflåten, var Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten (SSH). Den ble grunnlagt 20. juli 1941 i Dumbarton, Skottland, etter råd fra et utvalg bestående av Handelsdepartementet, Marinen og Nortraship. Utvalget understreket at skytterne måtte innrulleres i Marinen, og underlegges militær disiplin og militært ansvar.

I historieverket ”Handelsflåten i krig 1939-1945” skriver Guri Hjeltnes at ”Norsk Sjømannsforbund reagerte sterkt på at sjømannsorganisasjonene ikke var representert i utvalget som hadde foreslått skytterordningen. Sjømannsorganisasjonene med Norsk Sjømannsforbund i spissen stilte seg sterkt kritisk til planene for skytterutdanningen og til dens virkemåte da utdanningen kom i gang.  Motstanden skyldtes Norsk Sjømannsforbunds frykt for en militarisering av Handelsflåten og frykt for undergraving av hyrer og andre betingelser.

Forbundet mente at utdanning i betjening av skytset skulle gjennomføres ved kortere kurs for dekksmannskapene.  Kurstilbud skulle opprettes i mange havnebyer og mannskapene få anledning til trening på gjentatte kurs, ønsket var at besetningene skulle forbli sivile i sin helhet…

…Norsk Sjømannsforbund fant en sterk alliansepartner i regjeringen med statsminister Johan Nygaardsvold i spissen.  Statsministeren gikk i august 1941 inn for at utdannelsen av maskingeværskytterne nok skulle være i regi av Sjøforsvarets Overkommando, men gjennomføringen forøvrig skulle overtas av Nortraship i samarbeid med sjømannsorganisasjonene.  Dette gjaldt bemanning, avlønning og underbringelse ombord.  Dessuten mente Nygaardsvold at skytterne skulle inngå i fartøyets mannskap og dermed stå under Nortraships administrasjon.

Etter Nygaardsvolds innspill ble rekrutteringen til Skytteravdelingen midlertidig stanset av Forsvarsdepartementet.  Utdanningen ble gjenopptatt høsten 1941.  Ved utgangen av 1941 hadde Skytteravdelingen rulleført 365 mann.  Av disse var 103 tidligere avgitt fra Marinen, og 45 var vervet blant evakuerte fra Svalbard.  Fra Handelsflåten hadde det bare meldt seg 217 mann. Til tross for all motstand, særlig fra Sjømannsforbundet, var det pr. l. september 1942 innrullert 1000 mann i SSH.”

…Forholdet mellom SSH og Norsk Sjømannsforbund ble etter hvert meget anstrengt.  Det kan synes uforståelig at et forbund som på den ene side så sterkt ivret og arbeidet for sikrere forhold for sjøfolkene og kritiserte Nortraship for mangler i selvforsvaret, på den annen side gikk imot et opplegg som både Nortraship og Sjøforsvaret fant å være det eneste forsvarlige.  Hva var grunnen?

Det sentrale spørsmålet var om kanonene om bord skulle ha militær eller sivil bemanning.  Norsk Sjømannsforbund ønsket ingen militarisering av den norske flåten.  Skipene skulle forsvares av sjøfolk, ikke av militære.

Den folkerettslige side ble undersøkt, og det var klart at sivile sjøfolk hadde rett til å forsvare sitt skip med våpen om de ble angrepet.  Den negative holdningen har vært forsøkt forklart med den vanskelige tiden Norsk Sjømannsforbund gjennomlevde.  Det var problemer med å holde kontakt med medlemmene, man fryktet oppløsningstendenser i det fagorganiserte samholdet.”

Alliansen mellom Sjømannsforbundet og Nygaardsvold-regjeringen satte etter SOKs mening en kraftig brems på skytterutdanningen, og de nære politiske bånd provoserte både SSH og Marinen, men det var lite de kunne gjøre. Det er dog et åpent spørsmål om hvor mye raskere bevæpningen av norske handelsskip kunne ha skjedd, for det var lang leveringstid på kanoner og annet skyts. Storbritannia hadde eksempelvis selv underskudd på våpen til sine egne skip, og kunne ikke avgi noe særlig mer enn hva de hittil hadde gjort. Ved inngangen til 1941 var det bare 157 kanoner og 322 maskingeværer på de vel 800 norske skipene som da seilte i alliert fart. Det er allikevel ingen tvil om at en raskere og tilstrekkelig bevæpning av Handelsflåten kunne ha reddet mange skip, og her var hverken norske sjøfartsmyndigheter eller Marinen forutseende nok. Først halvveis i 1943 begynte det å bli noenlunde bra med bevæpning.

På personellsiden befant mer enn tusen sjøfolk seg i Sverige, men å få disse til England var omtrent umulig. Meget få sjøfolk ble tildelt de ledige flysetene fra Stockholm. Først i 1944 da amerikanerne begynte å fly ruten Stockholm-Skottland kom nordmenn så det monnet over. Blant dem mange sjøfolk som gikk til Marinen.

Ved siden av Marinen hadde Handelsflåten preferanse og Nortraship forlangte å kontrollere og godkjenne vervingen til Marinen. Dette førte til at Marinen ofte fikk folk som skipsførerne ville bli kvitt.  I den instruks som f.eks. kaptein Hostvedt i Canada hadde fått fra Sjøforsvarets overkommando, sto det bl. a. at det «så vidt mulig» ikke skulle tas folk fra Handelsflåten.  Og Hostvedt tok da heller aldri en mann uten etter avtale med Nortraships avdelingskontor i Halifax.

Ett eksempel: Mens arbeidet med gjøre 16 hvalbåter om til bevoktningsskip pågikk, ble rekruttering av besetninger til dem satt i verk.  Rekrutteringen skjedde vesentlig fra arbeidere på hvalkokeriene og besetninger på norske handelsskip i Halifax. På grunn av manglende interesse blant hvalfangerne for å gå inn i Marinen, gikk rekrutteringen til å begynne med svært smått. De 16 hvalbåtene kom fra Sør-Afrika, og SOK hadde regnet med at hele besetningen ville melde seg til tjeneste, slik Marinen kun skulle supplere de enkelte fartøyene med spesialutdannede folk som kanonskyttere, signalmenn og lignende. Men det viste seg at de fleste av besetningene hverken var villig til eller skikket for tjeneste i Marinen, bl.a. var en god del av dem skogsarbeidere, jordbrukere og håndverkere.  Av 34 mann på de to første båtene meldte kun to skipsførere, en styrmann, en fyrbøter og to matroser seg som frivillige. Å skaffe besetninger til båtene ble derfor et stort problem.

Var på hvalfangst 39-40. Kom til London 1. sept. 1940. Gikk inn i britiske Marinen 28. sept. Ble sendt til Dundee den 3. okt, ombord på minesveiperen HMS Gadfly. Flyttet over til den norske marine 12-3-42. Sendt ombord minesveiper KNM Børtind. Overført til U-båten KNM Ula, hvor jeg ble til krigens slutt.
Hans Ormestad.

Vinteren 1940-41 var det meget vanskelig å skaffe skyts til væpning av norske handelsskip i Halifax.  Den amerikanske våpenproduksjon var ennå liten, og de britiske våpenlager i Canada var ynkelig små. Likevel lyktes det Marinens avdeling Halifax i løpet av denne vinteren å skaffe til veie en god del kanoner og luftvernskyts for væpning av norske handelsskip. Etter hvert kom det ombord ombord 10 cm og 76 mm kanoner og 12.7 mm Colt mitraljøser på norske handelsskip som lå i Halifax eller andre havner i Nova Scotia. (Til sammen ble det i løpet av krigen satt ombord 982 kanoner (kal 57-150mm), 17 stk. 40mm, 35 stk. 37mm, 2245 stk. 20mm, 888 stk. 12,7 mm Colt miltraljøse, 2927 stk, 7.6mm maskingeværer)

Men man manglet altså utdannede kanonskyttere til skytset.  Skytset måtte derfor betjenes av skipenes sivile besetninger.  For å gi disse noen instruksjon i våpenbruk ble det i havn sendt ombord instruktører som i løpet av et par dager fikk gitt besetningene et nødvendig minimum instruksjon i bruk av skytset. Dette var selvsagt utilstrekkelig for en mer inngående opplæring i våpnenes bruk og behandling, og oppøvingen av skipenes kanonskyttere ble lite tilfredsstillende.

I en rapport for april 1941 til Sjøforsvarets overkommando skriver kaptein Hostvedt bl.a.:

«Den utdannelse Handelsflåtens kanonskyttere får, er helt uforsvarlig.  Effektiviteten av kanonene blir derfor mer eller mindre illusorisk.  For en tid siden var jeg med en båt som skulle prøveskyte kanonene.  Kanonskyttere og betjeningsmannskap ble utdannet i løpet av en halv time på veien ut til skytefeltet.  De ble anvist sine plasser ved kanonene og lærte å la og trekke av. Det kommer stadig skipsførere og ber om hjelp.  Vi gjør hva vi kan.  Og selv om det er bedre enn ingenting å ha en instruktør ombord én dag eller å sende mannskapet til Lunenburg for instruksjon et par dager, er situasjonen helt uholdbar.»

I april 1941 foreslo imidlertid den daværende marineattaché i Washington, kommandør Per Askim, at sjefen for Marinens avdeling, Halifax, skulle bli gitt i oppdrag å organisere og lede utdannelsen av skyttere til Handelsflåten i Lunenburg.  Som følge av dette ble kaptein Hostvedt av SOK gitt i oppdrag å utdanne kanonskyttere til Handelsflåten.

Etter at SSH var blitt opprettet sommeren 1941 ble de skytterne som var blitt utdannet i «Camp Norway» og sendt ombord på handelsskip, overført til denne avdelingen.  I november 1941 opprettet Sjøforsvarets overkommando en skyteskole for «Sjøforsvarets skytteravdeling for Handelsflåten» i «Camp Norway», Lunenburg. Instruksjon av handelsskipenes sivile besetninger i betjening av det skyts som var ombord på fartøyene, når oppholdet i Halifax var av så lang varighet at det ble tid til å sende besetningene til skyteskolen i Lunenburg for å gjennomgå et kursus i våpenbruk.  I alt gjennomgikk omtrent 350 av Handelsflåtens offiserer og matroser disse kursene som i tid varierte fra noen få dager til tre uker, alt etter den tid handelsskipene lå i havn. I den tid «Camp Norway» var i virksomhet, ble det i leiren utdannet 1.085 mann, hvorav 450 mann til Marinen, og 635 skyttere til Handelsflåtens skip.

Flere av skipene fikk en såpass tung væpning at det ble nødvendig å sende ombord en spesialutdannet offiser som batterisjef, eller væpningsoffiser som de ble hetende.

Det var Nortraship som sommeren 1942 foreslo at Skytteravdelingen skulle utvides til å omfatte utskrevne offiserer.  Disse ble rekruttert fra Handelsflåtens befal og ble spesialutdannet ved Skytteravdelingens skyteskole i Dumbarton, og ved skyteskolen på Travers Island, New York, som ble opprettet i juli 1943. På grunn av det store antall av senkede, norske handelsskip var det i 1942-43 mange av Handelsflåtens offiserer som gikk ledig, slik at rekrutteringen av offisersaspiranter til Skytteravdelingen ble god.

I juni 1942 ble det første kull av styrmenn med skipsførersertifikat antatt av Sjøforsvaret for å bli utdannet som inspeksjons- og væpningsoffiserer i Sjøforsvarets skytteravdeling for Handelsflåten.  Siden ble det mange slike kurs. Kursenes lengde var tre måneder.  Etter et gjennomgått kursus ble aspirantene beskikket som utskrevne fenriker i Marinen (SSH) og tjenestegjorde enten i land i viktige havnebyer som inspeksjonsoffiserer vedrørende Handelsflåtens væpning, eller ombord på de sterkest væpnede handelsskipene som væpningsoffiserer.

Væpningsoffiserenes oppgave var å lede skipets skyting under kamp, å ordne vakttjenesten ved skytset ombord, å lede kanoneksersis og skyteøvelser, å lære opp skipets sivile besetning i våpenbruk, å påse at de fastsatte blendingsforskrifter ble overholdt ombord og å sørge for at skyts, ammunisjon og andre forsvarsforanstaltninger på skipene ble forsvarlig vedlikeholdt. 

Under skipenes opphold i havn skulle væpningsoffiserene sørge for betryggende vakthold mot sabotasjehandlinger, inspisere skyts og skyttere på andre norske skip i havner hvor norske inspeksjonsoffiserer ikke var stasjonert, og lære opp besetningene på disse skipene i våpenbruk hvis det ikke var norske eller andre sjømilitære utdannelsesanstalter på stedet. Væpningsoffiserene skulle også sende inn rapporter om skipenes væpning og skyttere og fektningsrapporter til Sjøforsvarets skytteravdeling for Handelsflåten, Dumbarton. (E.A. Steen, Norges Sjøkrig)

Tiltaket med å utdanne offiserer for Skytteravdelingen viste seg i praksis svært vellykket og bidro i høy grad til å øke avdelingens innsats under krigen. En stor del av handelsskipene hadde under den senere del av krigen fra seks til åtte, og i enkelte tilfelle opp til 30 skyttere ombord.  Det viste seg at det overalt hvor væpningsoffiserer ble satt ombord, ble bedre orden på skytterne, bedre vedlikehold av skytset, flere øvelser og større effektivitet under kamp.

Skytteravdelingen begynte i juli 1941 med en styrke på omtrent 200 mann.  Avdelingens ruller omfatter 195 utskrevne offiserer og 1798 skyttere, antatt og utdannet dels i Dumbarton og dels i Lunenburg (Camp Norway), New York (Travers Island), Port Edgar (Edinburgh) og Sydney i Australia, fordelt slik:

• Dumbarton, 167 offiserer, 975 skyttere
• Lunenburg, 635 skyttere
• Travers Island, 28 offiserer, 112 skyttere
• Port Edgar, 43 skyttere
• Sydney, 33 skyttere

I det alt vesentlige var dette folk hentet fra Handelsflåten.

De utskrevne marineoffiserer

«Det var bare en håndfull norske marineoffiserer, kvartermestre og mannskaper og noen småfartøyer som kom til Storbritannia da motstanden forløpig måtte oppgis i Norge sommeren 1940, men det varte ikke så lenge før vi på ny hadde en Kongelig Norsk Marine med jagere, korvetter, undervannsbåter, minesveipere og motortorpedobåter som med heder deltok i de alliertes strid.  Etterhvert økte befalskorpset i styrke ved tilgang fra Norge.

Den gjenreisning av våre sjøstridskrefter som den gang fant sted, hadde ikke vært mulig uten at Marinens gamle fortrinlige personell var blitt supplert med personell fra Handelsflåten.  Etterhvert som deres fartøyer ble senket, kom norske skipskapteiner, styrmenn, maskinister og stuerter til Marinen.  Sammen med norske forretningsfolk, ingeniører og leger fikk de spesialutdannelse og gikk ombord i nye norske marinefartøyer som utskrevne offiserer.  Da frigjøringen kom, var der tusen*) utskrevne offiserer i den norske marine.  De utgjorde 75 prosent av det samlede offiserskorps.  De tjenestegjorde som navigatører, på dekk og maskin og i sanitets- og forsyningstjenesten.  Mange av dem nådde skipssjefs stilling.

De gjorde en fremragende innsats for Norges frigjøring, disse folk, som ofte hadde måttet ta imot fiendens torpedoer og bomber på våpenløse fartøyer før de selv kom i Marinen. (Aftenposten)

(* Det korrekte tall utskrevne offiserer var imidlertid ikke tusen, som Aftenposten skriver, men 758.)

Kvarstad-turist

Etter at krigen var over i Norge gikk jeg igjen ombord i et av Fred.  Olsens skip i den hensikt å komme over til U.K. På høstparten mønstret jeg igjen av og gjorde da et forgjeves forsøk på å komme over til England fra Jæren.  Tilbake til Fred.  Olsen - men den 3.5.41 gikk turen til Sverige.  Etter en del viderverdigheter (ble bl.a. sendt tilbake til Norge under svensk militær bevoktning sammen med Håkon Bentsen, senere u/løytnant) tok vi kort tid senere atter over til Sverige og fikk da lov å 'stanna'. Da videre reise p.g.a. krigen Tyskland/Russland var helt på det uvisse, gikk jeg tidlig på sommeren ombord i M/S 'Dicto' som l. styrmann. Skipet la sammen med 9 andre norske fartøyer i Gøteborg og skulle uten eskorte forsøke å forsere Skagerak med sine verdifulle laster av svensk stål og kulelager. Ble før forsøket ble

satt i verk forflyttet til M/S 'Lionel', da Ministry of War Transport sendte engelske navigatører og dekksfolk ombord i 'Dicto'.

P.g.a. diverse hindringer fra svensk side kunne vi først 3.3.42 stikke til sjøs. Men resultatet ble som kjent ikke særlig gunstig, idet kun 2 av de 10 skip kom over, 2 kom tilbake og 6 ble senket. 'Lionel' var et langsomt fartøy og det ble fra engelsk side fattet beslutning om å forsøke kun med 'Dicto', da dette hadde en relativ bra fart, ca. 13 mil. De engelske navigatørene trakk seg imidlertid fra dette forsøk. Og en gikk igjen ombord i 'Dicto' sammen med en del andre for straks å gjøre et nytt forsøk på å ta seg over. Dette forsøk kom imidlertid ikke til utførelse. En kom dog den 17.1.43 så langt at en fikk ankret opp utenfor Gøteborg, nærmere bestemt Rivø-fjorden, hvor vi lå klar til avgang. Svenskene fryktet imidlertid for at tyskerne ville angripe 'Dicto' med fly selv inne i den svenske skjærgard, og vi ble tvunget opp til Gøteborg igjen til tross for at en fra engelsk side var villig til å ta risikoenfor et angrep. For min del ble jeg så sendt over til U.K. med første engelske flyleilighet.'

Otto Treu Jacobsen tjenestegjorde i England på 'Sleipner' og 'Eglantine', gikk så på offiserskurs ved H.M.S. Royal Arthur, og var deretter navigasjonsoffiser i 54. MTB-flotilla i Yarmouth, senere NK på et av fartøyene og opererte mot den hollandske kyst, i vinterhalvåret fra Lerwick på Shetland, fra aug. 1945 på minesveiperen 'Romney' som NK - med Kristiansand som base. 1 mai 1946 kunne dimittering finne sted - med ny ansettelse hos Fred. Olsen & Co. (Fra jubileumsboken til MRF)

Oslo - Horten - Sverige - Finnland - Tromsø - Færøyene - Storbritannia

Jeg gikk på Skipperskolen i Oslo denne vinteren og varen, og vi fulgte jo utviklingen så godt vi kunne, selv om vi måtte sette kreftene inn i 'de nærmeste krav', d.v.s. at vi skulle klare vår eksamen og fullføre vår utdannelse.

Det siste gikk jo i oppfyllelse, men eksamen fikk vi aldri, bare beskjed om at den tentamen vi hadde hatt skulle gjelde som avgjørende prøve. Den beskjeden tok jo sin tid, vi møtte opp på skolen 9. april i en ganske annen hensikt enn å skrive oppgaver. Vi skulle slåss, det var vi fullt innstillet på og regnet med at det alt sto en buss klar for å kjøre oss til Horten, der skulle vi begynne innsatsen.  Det ble nå dessverre ikke slik, i 'Oslo var det ingen buss og i Horten var krigen avsluttet.  Den 9. april ble for oss et eneste rot.  Skolen ble avsluttet i slutten av april, de fleste av oss var først og fremst oppsatt på å komme med i kampen.  Det måtte bli via Sverige, fant vi ut, og kom oss avgårde, sivile.  I Sverige ble vi først internert en tid, men kom nå løs igjen og nordover, nordpå fortsatte jo krigen.  Men vi måtte via Finland og så sørover igjen med Tromsø som mål, der skulle vi sikkert få gjort nytte for oss.  Men vi kom altså frem til byen først den dagen det var slutt, eller var under åvslutning'.

Det var bittert, for nå å si det kort.  Vi hadde jo strevet for å komme med i to lange måneder, og kom likevel 'for sent til krigen'.  Men så var det ikke helt for sent likevel. I siste øyeblikk kunne vi fortsette - til Storbritannia, og det til og med på den utmerkede tyske skute - det er bedre å si 'ex-tyske' - 'Malangen', en tråler som var kommet inn til Honningsvåg for å være med på erobringen av Norge, men som i stedet var erobret av noen skytterlagsfolk og andre med vilje og 'åndsnærværelse.  Den skulle under sitt nye navn 'Honningsvåg' nettopp dra vestover for å fortsette krigen, og vi fikk ordnet det slik at vi fikk være med.  Det ble nå et artig mannskap, maskinist ombord var en som het Paulsen, Klæboe var 2. maskinist og jeg, som nå var skipperutdannet, skulle være smører.  Det holdt bra, vi kom etter en tid frem til Klakksvik på Færøyene, hvor britene hadde sikret seg at Hitler ikke fikk fotfeste.  Derfra gikk vi senere i konvoi til Rosyth og fikk ta de første famlende skritt på Sjøkrigsskolen, nyopprettet.  Rosyth hadde liksom fått et delvis norsk preg, der lå altså 'Honningsvåg', 'Fridtjof Nansen', u-båten B 1 og Marinens 'Børtind' og 'Nordhav II', som var leiet til kystvakten og hadde fått installert både en Bofors-kanon og et par kanoner som var stjålet fra tyskerne på et eller annet vis.

For mig ble det senere engelsk minesveiperskole, noen tekniske kurser og slikt.  Den 15. september 1940 ble vi beskikket til utskrevne fenriker, med såkalt firkantet løkke, som for handelsfiåtens styrmenn.  For min del var det å gå over fra 3 striper på ærmet til l, men det var jo det å slåss som var mest om å gjøre.  Også på andre måter må jeg si at vi ikke tok formalitetene overdrevent høytidelig, vi spurte ikke noen i Regjeringen om vi var i krig eller ikke og samarbeidet med britene ble ordnet overmåte praktisk for vår del: Vi tok alt fra engelske depoter, akkurat som et fullt engelsk skip, og hvem som betalte interesserte oss ikke.  Vi førte krig, og skipshandleren betalte vi selv.

Etter hvert ble vi sjefer for våre små og ofte provisoriske krigsskip.  Men vi gjorde nytte for oss, sammen med ca. 500 britiske minesveipere, havets vaskekjerringer, som sveiperne ble kalt det var et godt ord.  Normalt startet vi kl. 05 om morgenen og hadde 'gj ort rent' til kl. 13.  Litt av hvert opplevde man j o både fra oven - takket være tyske fly - og fra neden med tyske miner, men det holdt bra nok til at vi kom hjem igjen, jeg til Sandefjord med 'Vardø' i oktober 1945'.

Utskrevet kapteinløytnant Olaf Hansteen. (Fra jubileumsboken til MRF)

Design og produksjon: CIW