For den som etter det åpne og ofte opprørte Skagerrak-hav søker seg inn den beskyttede og rolige Tønsbergfjorden, byr seilasen innover og nordover på mange fine ankringsplasser. Den største heter Melsomvik. Her hadde den norske Marinen depot og havn helt fram til 1964.

Seiler en videre inn fjorden, er det ikke lange strekket før en på sjøkartet kan avlese to plasser som heter Stranda og Brunstad. Sett fra sjøen byr naturen her på en liten buet dal, et slags bakkehell som skråner ned mot fjorden og ender som en brem forgylt i sollys. Bak rekker av hvite campingvogner reiser blånene seg i en blanding av skog, svabergfjell og bygninger.

For den som kommer innover fjorden ligger Brunstad først rett forut, så på babord side, altså til venstre. Og mang en båtturist som har passert Brunstad har nok tenkt at på babord side ligger det et sommerparadis - for den som er så heldig å få feriere der. Et paradis er det da også i menneskelig målestokk, med sin plassering kloss i strandkanten i et ettertraktet sommerfylke. For de mange som ikke alene farer forbi, men går i land rett forut for å tilbringe dager eller uker der hvert år, fylles imidlertid paradisstedet Brunstad med noe langt, langt mer enn en vakker beliggenhet.

Gad vite hva Johan Oscar Smith tenkte om stedet. For han har med sikkerhet sett det flere ganger. I sine 41 år i Marinen var han ved flere anledninger på Marinens stasjon i Melsomvik, og seilte inn og ut fjorden et utall ganger. Utenfor Brunstad var det redusert fart for marinefartøyene, for her blir det trange og grunne farvann med begrenset manøvermulighet. Moderne teknologi som ekkolodd og radar fantes den gang ikke, og området var et sted man avmerket spesielt og seilte forsiktig i. Ved Brunstad fôr ikke fartøyene raskt forbi, her ble det tid til å løfte blikket. Og hva Smith i så fall så, var en liten gård med et blomstrende bakkehell, kystskog og åker.

Det var her, på det som selv så sent som på 1950-tallet, føltes som et avsides sted, at  vennenes stevnested Brunstad skulle reise seg. Det skulle altså bli et dårlig vedlikeholdt småbruk ved Marinens opplagshavn i Melsomvik som skulle overta for lokalet ved Marinens Hovedbase i Horten som menighetens mest sentrale sted. Slik ble det, og i snart femti år er det Brunstad som har vært samlingspunkt for vennene kloden over. Det var her pionerånden fra Horten skulle fortsette for å skape ett felles sted for alle av vennene. Et sted hvor den enkelte kunne føle et åndelig fellesskap og medeierskap. Et felles sted hvor den ånd som kjennetegnet menigheten i Johan O. Smiths dager kunne få de rette vekstbetingelser.

Om Brunstad sett utenfra kan fortone seg som paradis på jord, er det den ytre rammen folk ser. Sant nok noe som fortoner seg som et velsignet ytre rammeverk, men allikevel ytre. Det er jo det indre byggverk som gjør Brunstad til det samlingssted det er; til menighetens åndelige kraftstasjon. Og mer enn andre trenger menigheten et slikt felles sted. For i global målestokk er ikke  vennene mange. Tvert om er de få - og spredt utover hele jordkloden, liketil den ytterste kant. Behovet for et sted hvor lære, liv og samfunn harmonisk kan bringes sammen, og bringes videre ut, er derfor ikke bare ønskelig, men helt nødvendig. Hvordan skal man ellers makte å holde menighetens ånd og lære levende?

For venner jorden rundt er Brunstad et levende sted, et sted som symboliserer det bindingsverk som holder menigheten sammen. Om de selv ikke har vært der, kjenner de noen som har vært på stevne, eller så har de hørt om stedet på andre måter. Mange kan jo også med dagens satellitt- og internett-teknologi følge med på møter på Brunstad, og slik få livsnødvendig, åndelig påfyll. Det å oppleve det verdensomspennende broderskap i fri utfoldelse på Brunstad, gir styringssignaler videre i ens eget liv. Og det selv å komme til Brunstad en dag, er et sterkt ønske hos alle jeg møter blant vennene jorden rundt.

Samfunnet på Brunstad ligger i skjæringspunktet mellom det åndelig og hverdagslige. Under stevner er Brunstad som en liten norsk sommerby å regne, med alle de praktiske ting som driftsmessig skal gå i hop. Et samfunn på åtte tusen mennesker eller mer, som i løpet av et par hektiske uker skal være sammen, krever sitt. Den rivende utvikling som stedet i dag er i, skal man derfor glede seg over. Det gjør Brunstad mer praktisk, mer trivelig, og bringer vennene verden over for øvrig i bedre kontakt med hverandre. Og hva betyr det ikke for barn og ungdom å ha et slikt trygt sted, med de utrolig mange fine aktiviteter som her finnes? Det gir minner for livet, og skaper samfunn og fellesskap fra tidlig alder.

For meg er Brunstad og Aksel J. Smith uløselig knyttet sammen. Jeg minnes med glede de mange ganger han fortalte om Brunstad. Ved sitt jordiske livs slutt var han en gammel mann, som frydet seg som en ungdom over alt som skjedde med Brunstad. For ham handlet utviklingen om noe positivt, om å gjøre det godt for vennenes familier - for hverandre - og om å tjene Gud fullt og helt.

* * * *

Design and production: CIW