Den sagnomsuste "Sleipner" kom til Molde 11. april 1940 og førte en heroisk kamp i Romsdalsfjorden. Den ble moldensernes største trøst og oppmuntring i de tunge dagene.

Slik opplevde moldenserne "Sleipner", slik står det skrevet i bind IV i Molde By’s historie. Om ordene bærer preg av et visst patos, er de treffende sanne. Men "Sleipner"s resolutte opptreden mot fienden og besetningens kampånd ryktes langt utenfor Romsdalsfjorden. Ja, over det ganske land drønnet den norske jagerens salver mot tyskerne som den reneste seierssalutt. Dette var noe folk kunne forstå, den ene norske jageren som ikke ville gi seg, fartøyet som holdt et stort stykke Norge fritt - fartøyet som var et stykke fritt Norge. Som en norsk askeladd mot et stort helvetestroll vant "Sleipner" seg evig heder i vår nasjons aller mørkeste time. Sleipner" ruvet slik i historiene at de to torpedobåtene "Trygg" og "Sild", som opererte sammen med henne, forsvinner bak den drivende skorteinsrøyken fra torpedojageren som med fullt "trykk på kjelene" lekte katt og mus med tyskerne i 32 knops fart.

Midt oppi storkrigen ble det derfor en prestisjesak for tyskerne å senke "Sleipner". Det gikk på æren løs for det tyske Luftwaffe at de ikke fikk inn treff, og bombene kom heller aldri så nær skutesiden at de hadde noen ødeleggende virkning. Dessuten var den tidvis voldsomme ilden fra jageren farlig treffsikker, og Bofors’en og Colt’ene åpnet ilden så snart fienden var innenfor praktisk skuddvidde. Fly etter fly bøyde unna etter å ha bli truffet av nordmennenes prosjektiler, mens noen skarve maskingeværkuler var alt som rammet nordmennene tilbake. For tyskerne skulle det heller aldri bli balanse i regnskapet mellom overfallsmakten og den lille marinestyrken som holdt ut lenger enn noen kunne vente.

Lett kunne det ikke være for flygerne, for "Sleipner" manøvrerte hurtig på kryss og tvers, og gjorde det ikke enkelt å holde den i sikte. I styrehuset sto sjefen, kaptein Ullring, trygg og myndig og fikk løpende underretning om på hvilken kurs de fiendtlige bombeflyene kom. Med fartsvariasjoner og ved hele tiden søke å vende bredsiden til, gjorde "Sleipner" seg til et minst mulig mål. Tyskernes mottrekk var angrep i formasjoner på tre og tre fly, uten at det førte til treff.

"Sleipner" ble et stadig økende irritasjonsmoment; etterhvert også en truende alliert ettersom britenes Royal Navy, begynte å bryste seg med en stadig større tilstedeværelse inne i Romsdalsfjorden.

Mørekysten og Romsdalsfjorden, med Molde og Åndalsnes, hadde tyskerne hoppet bukk over. Angrepsmålene 9. april handlet først og fremst om besettelse av hva den tyske overkommando anså som nøkkelsteder for raskt å sikre en hærtagelse av Norge: byene og orlogsstasjonene: Horten og Oslo, Arendal og Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Tyskerne mente også at så lenge de kunne beherske luftrommet over Mørekysten med utgangspunkt fra flyplasser i Bergen og Trondheim, var det begrenset hvilken skade tre norske orlogsfartøyer kunne påføre dem. Men i det øyeblikk Romsdalsfjorden ble operasjonsområde for den britiske marine, med landsetting av større troppestyrker som skulle hjelpe nordmennene, la tyskerne betydelig mer kraft i sine angrep. Fra da av ble sterke tyske flystridskrefter satt inn for å hindre at de landsatte styrkene skulle kunne rykke frem langs jernbanen til Dombås, og samtidig hindre at det ble brakt flere britiske tropper i land i Åndalsnes. Flyene angrep ikke alene krigsskip og handelsfartøyer, men i stor grad gikk de til angrep på havneanleggene over hele Romsdalsfjorden.

Fra det tidspunkt det ble klart at britene på grunn av nederlagene på landfronten i Gudbrandsdalen ble nødt til å evakuere via Åndalsnes for ikke å bli tatt til fange, bombet tyskerne alle tenkelige utskipningssteder; særlig hardt gikk det ut over Molde, Åndalsnes og Kristiansund.

Midt i krigshandlingene befant "Sleipner" seg.

Samme dag som "Sleipner" ankom Molde holdt Winston Churchill en av sine mange berømte taler i Underhuset. I talen hadde han flettet inn: "Jeg vil her si noen ord om Norge. Vi har alle den aller største sympati for det norske folk. Vi har fullt ut forstått det fryktelige dilemma nordmennene har vært i. De sympatiserte, som alle små land, med de allierte. De vred seg i hjelpeløst sinne, mens snesevis av deres skip skånselsløst ble senket og mange hundre av deres sjøfolk druknet. Vi skal hjelpe dem så godt vi kan, vi skal føre krig sammen med dem, og vi skal ikke slutte fred før de har fått sine rettigheter og sin frihet tilbake."

På det tidspunkt hadde Churchill neppe hørt om "Sleipner" spesielt, men han var godt informert om at den norske Marinen tok opp kampen mot overlegne tyske stridskrefter. Churchill skulle da heller aldri glemme at Norge 9. april ble en alliert som ga Hitlers krigsmaskin den første skikkelige nesestyver, og som fra da av stilte seg på Storbritannias side; både med sin marine og sin meget store, moderne handelsflåte, den som skulle få så avgjørende betydning for krigens gang.

Churchills ord om Norge ble en moralsk innsprøyting da det så som aller mørkest ut, og hans fighting spirit må man kunne si var identisk med den som de norske orlogsfartøyene viste. Avgjørelser som ble truffet av The first Sealord (Churchill) og det britiske admiralitet skulle i april 1940 veve "Sleipner" tett sammen med Royal Navy’s operasjoner mot Norge.